
Jeg sitter i sofaen på stuen og ser på gamle bilder. Bilder fra årene som har vært og fløyet forbi altfor fort. Jeg husker når jeg var yngre, og så på de som gikk på ungdomskolen som store og altvitende og dødskule! De på ungdomskolen hadde gode venner, de visste alt, de var ikke usikre, de gråt ikke, de var bare dødskule! Jeg torde ikke møte blikket deres, jeg gjorde det de ba meg om. De var spennende og litt skumle, men jeg klarte ikke slutte se på dem.
Nå er jeg plutselig blitt en av de som går på ungdomskolen og skal være såkalt "kul". Jeg merker at yngre barn senker blikket når jeg går forbi, på samme usikre og litt beundrende måte. Brått fant jeg ut at ungdommer er hverken selvsikre eller altvitende. Snarere tvert imot! Det er nesten litt fælt at yngre er småredde for oss ungdommer, vi burde faktisk inkludere dem litt mer. Tenk hvor mye vi så opp til "oss"?
Når jeg tenker på det, så lever vi hele tiden. For hvert sekund blir vi eldre og vi sløser bort ca halvparten av livet på å gjøre ingenting. Vi burde gripe dagen litt mer, slutte å utsette ting. Leve NÅ. Men også passe på å kunne leve senere... Jeg skal hvertfall skjerpe meg på det området, så jeg kan lene meg godt tilbake hver dag og tenke:
denne dagen har jeg utnyttet godt!
Hvem så du opp til da du var mindre?
Hvem ser du opp til nå?
Tenker du mest på fortiden eller fremtiden?
nuss, Marie <3